25.12.06
DE ELSKENDES JUL (SOM UTOPI)
Jeg er en
bløt pakke til deg Du
en bløt pakke til meg
Vi
åpner hverandre slik bare
mennesker kan åpne mennesker
Går
krye rundt i hverandre førstedag
Bytter hverandre ikke
romjuls
Torgeir Rebolledo Pedersen
|
bløt pakke til deg Du
en bløt pakke til meg
Vi
åpner hverandre slik bare
mennesker kan åpne mennesker
Går
krye rundt i hverandre førstedag
Bytter hverandre ikke
romjuls
Torgeir Rebolledo Pedersen
7.10.06
Happy Hour x 24 x 3
Selv om jeg gledet meg som et lite barn, selv om jeg visste at Paris er en by etter mitt hjerte, selv om alt var akkurat som det skulle være må jeg likevel innrømme at jeg ble overrasket over hvor deilig byen som dupper på Seinen egentlig er. Nå vil jeg ikke gjøre skam på London. London har tempo, sjarm og action så det holder. London er frekkere. Men Paris er mektigere, mer selvsikker, eldre, vakrere. Lydnivået er lavere, trafikken mindre hissig, trengselen på fortauene ikke så trykkende. Likevel mangler ikke stemningen intensitet. Paris er en kul gammel dame. Tross alt. Noen som har et studio i le Marais til overs?
Metroen lukter litt som søt deig som hever. Amélie-kaféen lå der den skulle og var virkelig superfransk, om enn litt retusjert. Jim Morrison er hvis ikke død så i alle fall konstatert begravet, og utsikten fra Eiffel-tårnet er intet annet enn formidabel. Veldig kjempekaldt i toppen. Men vi var der. ”Nei, kan ikke bli med på det for driver og henger i Eiffeltårnet”. Det finnes bare ett Eiffeltårn. Been there, done that.
Noen stjal sengen vår, men noen ganger er det flaks å være liten og etter vinmengder som bare er Frankrike verdig forsover man seg også på halvparten av tiltenkt plass. No stress, ingen problem, og café au lait og baguette i sola på en bro over Seinen. Jeg har ny grå ullgenser som ikke kostet 300euro funnet av en med Peiling, jeg har spist falafel og italiensk is formet som en blomst. Kaffe og sjokoladeblomst. Mmm. Pompidou-senteret har fått dilla på videoinstallasjoner, og det er ingen tvil om at kunstnerene her i verden ikke ligger på latsiden. Men hvor mye kunst er det egentlig mulig for en vanlig sjel å observere? Etter sånn ca. fem timer er det allikevel bare Nan Goldin og en sjokkrosa sko jeg husker virkelig virkelig godt. De hundrevis av bildene som var stuet sammen på en vegg er bare som en grøt. Var det bare meg? I don´t think so. Tempoet på Colette (eller skal vi tørre å si Kul-ette) kan ingen klage på, og har man behov for å oppdatere seg på hothothot-fronten er det bare å velge for her er ALT så sinnsyk-hipt-og-trendy-oh-my-god-mon-dieu-jeg-tror-jeg-dør-dress-er-jo-bare-såååå-ut-og nå-er-det-virkelig-kult-med-skjørt-til-menn-ass. For all del, jeg kjøpte kilovis med franske fashionblader. Men gi meg pittelitt ironisk distanse. Plis. (Joda,joda litt misunnelig på de utrolig kule mongodyre veskene, jaddajadda).
Sous le ciel de Paris la nuit er barene de mørkeste og fulleste av alle. Verdensproblemene er herved løst (livet er nå en gang livet, døden kan vi ikke gjøre noe med, kjærlighet bare skjer, hat gidder vi ikke, og lengsel har med kjærlighet å gjøre, dett var dett), bartendere som ligner mer enn uforskammet mye på Knut Schreiner spiller den beste musikken, sjenker gratis vin og er så sympa at vi nesten ikke kommer oss hjem. Og tror du ikke vi spiste royal with cheese og drakk øl på McDonnalds? Er jeg la film-Gudrun eller er jeg la film-Gudrun? Det verste er at det var ganske godt. Men neste gang blir om 30 år.
Øl og favoritt-dj på toget hjem var heller ingen dårlig finale. Det eneste vi ikke fikk gjort før vi fòr mot nord var å ta bilder i fotoboks. Men vi skal jo som sagt tilbake. Og det ypperlige reisefølget hvis navn allerede står trykt på svært glossy papir i bladkioskene på de parisiske boulevarder er nok ganske sikkert så dreven i photoshop at vi blir fine da også.
Så det var egentlig det. Men det var egentlig alt. Og alt var bra. Latterlig bra. Yeah.
Tilbake i London bedriver jeg gamle aktiviteter på nytt sted: kartlegge byen med tanke på kafébord i sola til enhver av dagens timer. Jommen er jeg queen of faktor 15, men lys i håret vil jeg ha. Utvalget er overraskende dårlig – virker som om byens møbelbutikker og avissjapper har kapret solsiden, men jeg fant da 4 stykker og det ble 4 rosa brev. I love Soho, og te med melk er egentlig like godt som un café. Man kan jo være forelsket i 2 på en gang. (Fortsettelse følger ikke).
Nu har jeg forsøkt å fjernheale en kjærlighetssorg, trosset varslet telefonregningsorkan og gitt etter for et litt for sterkt savn, klatret opp i høye sko og sitter på vaglet klar for kvelden. Det begynner å bli kaldt, krystallklare dager, ja nå er det høst… Men inte skall du böja ditt hovud så trist, ännu sjunger fåglar var morgon på kvist, og jeg tror på höydarhøsten. Så til höydarhøsten: bienvenu, til surehøsten: dra til pisis. Og med det setter vi over til kjole og nesten fullmånenatt.
|
Metroen lukter litt som søt deig som hever. Amélie-kaféen lå der den skulle og var virkelig superfransk, om enn litt retusjert. Jim Morrison er hvis ikke død så i alle fall konstatert begravet, og utsikten fra Eiffel-tårnet er intet annet enn formidabel. Veldig kjempekaldt i toppen. Men vi var der. ”Nei, kan ikke bli med på det for driver og henger i Eiffeltårnet”. Det finnes bare ett Eiffeltårn. Been there, done that.
Noen stjal sengen vår, men noen ganger er det flaks å være liten og etter vinmengder som bare er Frankrike verdig forsover man seg også på halvparten av tiltenkt plass. No stress, ingen problem, og café au lait og baguette i sola på en bro over Seinen. Jeg har ny grå ullgenser som ikke kostet 300euro funnet av en med Peiling, jeg har spist falafel og italiensk is formet som en blomst. Kaffe og sjokoladeblomst. Mmm. Pompidou-senteret har fått dilla på videoinstallasjoner, og det er ingen tvil om at kunstnerene her i verden ikke ligger på latsiden. Men hvor mye kunst er det egentlig mulig for en vanlig sjel å observere? Etter sånn ca. fem timer er det allikevel bare Nan Goldin og en sjokkrosa sko jeg husker virkelig virkelig godt. De hundrevis av bildene som var stuet sammen på en vegg er bare som en grøt. Var det bare meg? I don´t think so. Tempoet på Colette (eller skal vi tørre å si Kul-ette) kan ingen klage på, og har man behov for å oppdatere seg på hothothot-fronten er det bare å velge for her er ALT så sinnsyk-hipt-og-trendy-oh-my-god-mon-dieu-jeg-tror-jeg-dør-dress-er-jo-bare-såååå-ut-og nå-er-det-virkelig-kult-med-skjørt-til-menn-ass. For all del, jeg kjøpte kilovis med franske fashionblader. Men gi meg pittelitt ironisk distanse. Plis. (Joda,joda litt misunnelig på de utrolig kule mongodyre veskene, jaddajadda).
Sous le ciel de Paris la nuit er barene de mørkeste og fulleste av alle. Verdensproblemene er herved løst (livet er nå en gang livet, døden kan vi ikke gjøre noe med, kjærlighet bare skjer, hat gidder vi ikke, og lengsel har med kjærlighet å gjøre, dett var dett), bartendere som ligner mer enn uforskammet mye på Knut Schreiner spiller den beste musikken, sjenker gratis vin og er så sympa at vi nesten ikke kommer oss hjem. Og tror du ikke vi spiste royal with cheese og drakk øl på McDonnalds? Er jeg la film-Gudrun eller er jeg la film-Gudrun? Det verste er at det var ganske godt. Men neste gang blir om 30 år.
Øl og favoritt-dj på toget hjem var heller ingen dårlig finale. Det eneste vi ikke fikk gjort før vi fòr mot nord var å ta bilder i fotoboks. Men vi skal jo som sagt tilbake. Og det ypperlige reisefølget hvis navn allerede står trykt på svært glossy papir i bladkioskene på de parisiske boulevarder er nok ganske sikkert så dreven i photoshop at vi blir fine da også.
Så det var egentlig det. Men det var egentlig alt. Og alt var bra. Latterlig bra. Yeah.
Tilbake i London bedriver jeg gamle aktiviteter på nytt sted: kartlegge byen med tanke på kafébord i sola til enhver av dagens timer. Jommen er jeg queen of faktor 15, men lys i håret vil jeg ha. Utvalget er overraskende dårlig – virker som om byens møbelbutikker og avissjapper har kapret solsiden, men jeg fant da 4 stykker og det ble 4 rosa brev. I love Soho, og te med melk er egentlig like godt som un café. Man kan jo være forelsket i 2 på en gang. (Fortsettelse følger ikke).
Nu har jeg forsøkt å fjernheale en kjærlighetssorg, trosset varslet telefonregningsorkan og gitt etter for et litt for sterkt savn, klatret opp i høye sko og sitter på vaglet klar for kvelden. Det begynner å bli kaldt, krystallklare dager, ja nå er det høst… Men inte skall du böja ditt hovud så trist, ännu sjunger fåglar var morgon på kvist, og jeg tror på höydarhøsten. Så til höydarhøsten: bienvenu, til surehøsten: dra til pisis. Og med det setter vi over til kjole og nesten fullmånenatt.
3.10.06
Ut på vift
Jeg har jobbet som jeg aldri har jobbet før, 200% til trøtthetstårer i pittesmå øyne og kollaps i senga uten å orke å kle av seg, champagne i oppvasken til tross. Og allikevel fortsatt ute hver kveld. Hver eneste. Hu og hei som det går, gjenomsnittstimer søvn per natt er i fritt fall og jeg har funnet ut at de selger koffeintabletter på Boots. In case of emergency, tu sais. Kan ikke klage å¨den ville ungdommen her i gården i år heller. ”When are you off?” Off? Host, hark. Ikke så ofte.
Men nå er det Paris i virvelvindens tegn! No worries-gutten og jeg og atten grader og utsikten fra Eiffeltårnet og bokhandlere og falafel i le Marais. A winning team. Det er ikke alltid man skal til Paris om et kvarter! Ferie er til for å tas ut, pund kan gjøres om til euro, og jeg elsker jo Paris. Kjempeelsker jo Paris. Pariiiiiiiis! Mmmmmmm. Ellers er jeg 20 år og har nye høyhælte sko. Denna ungdommen altså. Mmmmmmm
|
Men nå er det Paris i virvelvindens tegn! No worries-gutten og jeg og atten grader og utsikten fra Eiffeltårnet og bokhandlere og falafel i le Marais. A winning team. Det er ikke alltid man skal til Paris om et kvarter! Ferie er til for å tas ut, pund kan gjøres om til euro, og jeg elsker jo Paris. Kjempeelsker jo Paris. Pariiiiiiiis! Mmmmmmm. Ellers er jeg 20 år og har nye høyhælte sko. Denna ungdommen altså. Mmmmmmm
26.9.06
Hodet er en kjottkake
I dag har jeg laget 10 liter brun saus. Og skrelt 120 poteter.
Slikt skal jeg holde paa med i 15 timer i morgen ogsaa.
Bill.merk takke meg til franske gloser
|
Slikt skal jeg holde paa med i 15 timer i morgen ogsaa.
Bill.merk takke meg til franske gloser
"Du er heime no"
Jeg satt der på den halvmørke irske puben med Midi Libre brettet utover hele bordet og dyppet sjokoladen i den lille sterke kaffen og Mademoiselle Montpellier kom inn døra med Aristoteles under armen og alt var bra. ALT.
Vi hørte "Music for moviebikers" og pimpet vin og diskuterte kjærlighet og filosofi (nei onnskyld meg FILOSOFI - vi snakker jo lisence-studine her! ) hele natten, vi drakk virkelig kaffe hele dagen, og ja det regnet men det ble også verdens blåeste himmel og de letteste dyneskyene og nesten skille etter sola på brystet. Ikke noe nytt. En vindeltrapp, et par balkonger, et rødt kjøkken - joda. Men det samme. En yndlingssang på repeat. Aldri lei. Montpellier, Montpellier, Montpellier. Lalala kjærleik kjærleik.
Det var nemlig akkurat det samme. På den gode gode måten. Det samme lyset, de samme luktene. Småby. Ikke biler i bygatene, kaffekopper som blir på bordet også når de er tomme, grønne menn som holder lenge og ikke blinker etter 10 sekunder. Midt i sentrum og de eneste lydene som høres er stemmer som snakker og kopper som klirrer. Og likevel er det liv og folk og action og driv. Min by! Fortsatt! For framdeles husker de uten at jeg trenger å si det at jeg liker falafel best uten den rare sausen, at jeg ikke trenger vann når jeg bestiller café au lait. "Har du flyttet tilbake?" Ja. Bare for en helg. Men allikevel flyttet tilbake. Har tross alt nøkler til en leilighet. Handler tross alt på markedet. Sier tross alt fortsatt en og annen korrekt setning med "aurait pu". Flyttet tilbake. Mmm.
Nå har jeg altså en bukett rosa blomster som overlevde innsjekking, en melding jeg ikke kommer til å slette (tekst med lett hjerte, baby - du er fredet!), ørtiførti franske aviser, en sinnsvak turbouke foran meg og en svært snarlig Paristur på gang. Paris! Yeah! Egentlig vil jeg sitte oppe i hele natt og skrive lysegrønne brev fulle av håp, men skal jeg unngå å matforgifte de 50 jeg personlig skal fore i morgen må foten settes ned/øynene lukkes. Ønsker meg søvnkontroll og personlig sekretær. Med ilpost. Inntil da skal jeg nøye meg med en bonne nuit.
|
Vi hørte "Music for moviebikers" og pimpet vin og diskuterte kjærlighet og filosofi (nei onnskyld meg FILOSOFI - vi snakker jo lisence-studine her! ) hele natten, vi drakk virkelig kaffe hele dagen, og ja det regnet men det ble også verdens blåeste himmel og de letteste dyneskyene og nesten skille etter sola på brystet. Ikke noe nytt. En vindeltrapp, et par balkonger, et rødt kjøkken - joda. Men det samme. En yndlingssang på repeat. Aldri lei. Montpellier, Montpellier, Montpellier. Lalala kjærleik kjærleik.
Det var nemlig akkurat det samme. På den gode gode måten. Det samme lyset, de samme luktene. Småby. Ikke biler i bygatene, kaffekopper som blir på bordet også når de er tomme, grønne menn som holder lenge og ikke blinker etter 10 sekunder. Midt i sentrum og de eneste lydene som høres er stemmer som snakker og kopper som klirrer. Og likevel er det liv og folk og action og driv. Min by! Fortsatt! For framdeles husker de uten at jeg trenger å si det at jeg liker falafel best uten den rare sausen, at jeg ikke trenger vann når jeg bestiller café au lait. "Har du flyttet tilbake?" Ja. Bare for en helg. Men allikevel flyttet tilbake. Har tross alt nøkler til en leilighet. Handler tross alt på markedet. Sier tross alt fortsatt en og annen korrekt setning med "aurait pu". Flyttet tilbake. Mmm.
Nå har jeg altså en bukett rosa blomster som overlevde innsjekking, en melding jeg ikke kommer til å slette (tekst med lett hjerte, baby - du er fredet!), ørtiførti franske aviser, en sinnsvak turbouke foran meg og en svært snarlig Paristur på gang. Paris! Yeah! Egentlig vil jeg sitte oppe i hele natt og skrive lysegrønne brev fulle av håp, men skal jeg unngå å matforgifte de 50 jeg personlig skal fore i morgen må foten settes ned/øynene lukkes. Ønsker meg søvnkontroll og personlig sekretær. Med ilpost. Inntil da skal jeg nøye meg med en bonne nuit.
22.9.06
NB
Selv når jeg er ute og verden er vakker (for den er det!) ser jeg tydelig konturene av et mørke jeg skulle ønske jeg kunne lyse bort. Jeg glemmer det ikke. Jeg skal ikke miste deg. Må ikke miste deg. Kan ikke miste deg.
Gi meg tid.
|
Gi meg tid.
En slags tøysenatt
Jeg skulle gjøre så mange ting. Skrive, pakke, ringe, rydde, vaske, sove… Men det ble så mange tanker. Og dermed konsert, plutselig febrilsk tubeløping opp ned bort hit, bare kjekke gutter og gratis alkohol. Kjempegratis alkohol. Yeah. Vannkrig og black cab og frukt under et tre i regnet. No worries.
Toget går snart, trygt og sikkert mot sola, varmen, loffestoff, kjent inderligehet og vante brostein. Tross alt: kjære vene som jeg savner det! À tout de suite, Montpellier!
|
Toget går snart, trygt og sikkert mot sola, varmen, loffestoff, kjent inderligehet og vante brostein. Tross alt: kjære vene som jeg savner det! À tout de suite, Montpellier!
20.9.06
Aa blogge eller ikke blogge
Det er sporsmaalet. Jeg tror svaret skal vaere ja for en stund. Gudrun 20 aar skal jo uansett prove aa vaere ansvarsfull, avslutte ting ordentlig og ta telefonen naar den ringer. Men det er ikke derfor. Det er mest fordi jeg vil.
Egentlig vil jeg flytte paa meg. Et kjent bloggerfenomen. Men mine praktiske evner maa ikke overvurderes, til tross for at jeg har avansert til aa kunne skifte snirkel-snarkel lyspaerer og skru sammen en gassovn. Enn saa lenge blir jeg altsaa her.
Det er London naa. Te med melk og darling og love. Men fortsatt 18 nektariner i en baerepose, fortsatt vin roughly hver dag og fortsatt trua.
A bientot!
|
Egentlig vil jeg flytte paa meg. Et kjent bloggerfenomen. Men mine praktiske evner maa ikke overvurderes, til tross for at jeg har avansert til aa kunne skifte snirkel-snarkel lyspaerer og skru sammen en gassovn. Enn saa lenge blir jeg altsaa her.
Det er London naa. Te med melk og darling og love. Men fortsatt 18 nektariner i en baerepose, fortsatt vin roughly hver dag og fortsatt trua.
A bientot!
28.6.06
Konstateringer
Det blir ikke mørkt om natten.
Vin er best på hverdager.
Menneskeheten lenge leve!
|
Vin er best på hverdager.
Menneskeheten lenge leve!